Hvilken rolle spiller fugler i bildebøker for barn, i lys av en økokritisk tilnærming?

En økokritisk tilnærming til utvalgte bildebøker

I dag brukes ulike økokritiske teoretiske tilnærminger, og den videste definisjonen av økokritikk er å studere relasjonen mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige som også medfører å være kritisk til begrepet «human» (Garrard, 2012, s. 5). Om bildebøkene har et antroposentrisk eller økosentrisk perspektiv på forholdet mellom mennesker og natur, handler om hvorvidt bildebøkene er preget av en menneskesentrert tenkemåte eller en mer helhetlig tenkemåte om ulike livsformer (Goga, 2017, 2022). Et antroposentrisk syn vil si at mennesker står over naturen, ved at plante- og dyreliv kun ses på som instrumentell nytte og at bare mennesker er tillagt indre verdi. Et økosentrisk syn betyr derimot at mennesker ses på som er del av en større helhet av andre arter, der mennesker er avhengig av andre arter i et dialogisk forhold til hverandre. Forskningsnettverket Natur i barnelitteratur og -kultur (NaChiLitCul) har utviklet en matrise som har til hovedhensikt å kartlegge, undersøke og kritisk analysere hvordan natur er representert i barnelitteratur (Goga, 2017, s. 82). Matrisen brukes i bildebokanalysen for å avdekke hvilke muligheter de kulturelle uttrykkene i bildebøkene fremstiller og til å gruppere og plassere dem i forhold til posisjonene i matrisen. Slik er den også utgangspunkt for drøftingen om bildebøkenes mulige betydning for bærekraftig utvikling.

Matrisen har akser med graderinger, der den horisontale aksen angir fremstilling av en antroposentrisk til en økosentrisk holdning til natur, mens den vertikale aksen angir forhold fra en feirende til en problematiserende holdning til natur. I tillegg til de to aksene, er matrisen omgitt av en tredje dimensjon; techne. Denne dimensjonen viser til forfatter og illustratørens forestillinger om natur, mediert gjennom verbalspråket og bilder (Goga, 2017, s. 83). Det betyr at forestillinger om natur, ikke minst når de presenteres i litteratur, alltid er mediert – gjennom verbalspråk og bilder.

Fugl–barn-relasjonen i bildebøker

En økende bevissthet om klimakrisen og et stigende engasjement for økokritisk tenkning har ført til et mer problematiserende blikk på forholdet mellom barn og natur. I posthumanismen ses mennesket som en ide og en konstruksjon, der mennesker er tett knyttet til det fysiske miljøet (Badmington, 2008). Slik kan en tenke seg at mennesker, dyr, planter og døde ting er intimt knyttet sammen i et komplekst og uoversiktlig nettverk (Samoilow & Myren-Svelstad, 2020, s. 145). Det har vært en tradisjon for å gi barn i litteraturen rollen som «naturbarn» (Goga, 2022), ved å fremstille barnekarakterene som «naturlige» og med en spesiell kontakt med dyr og naturen rundt seg. Økokritikken har imidlertid vært opptatt av å analysere og kritisere dikotomien mellom menneske og dyr. Det som karakteriserer dikotomier, er at en slik oppdeling i to kategorier gjensidig utelukker hverandre og også utelukker et tredje alternativ. Larsen (2017, s. 16) foreslår en tredeling av fremstillingene av forholdet mellom menneske og natur som «intet», «det halve» og «det hele». Haraway går enda lenger ved å oppfordre til å ikke bruke dikotomier, men i stedet vektlegge relasjonen mellom mennesker og dyr. Hun utfordrer tenkningen som henger fast i tradisjonell kategorisering, som kategoriene dyr/menneske (Haraway, 2008 s. 15). Hennes filosofi er å gjøre de store skillene mindre skarpe, og oppfordrer til å betrakte menneske og dyr som kamerat-arter (companion species). Species omfatter både dyr og mennesker som kategori (Haraway, 2008, s. 164), ved at det fruktbare ligger i selve den gjensidige relasjonen. Med begrepet become with setter Haraway ord på sammenfiltringen (2008, s. 281), som handler om å erkjenne at dyr og mennesker er det vi gjør hverandre til i stadig pågående prosesser der relasjonene blir til underveis, gjennom stadig forhandling (s. 165). Hun oppfordrer til å være nysgjerrige på hva den andre arten gjør, føler og tenker, som betyr å legge merke til, være oppmerksom, ta hensyn til, respondere, respektere og verdsette hverandre – og også å leke sammen.

Bildebøker – narrative fiksjonstekster

Bildebøker brukes her om tekster som omhandler en fiktiv verden. Narrativ er grunnlaget i litteratur, og fiksjonstekster består av et narrativ med en rekke organiserte handlinger (Genette, 1980, s. 189–190; Neraas, 2020, s. 458). Bildebøker har minst ett bilde på hvert oppslag, der både verbaltekst og bilde er betydningsbærende og sammen fremstiller et narrativt forløp (Ommundsen, 2022, s. 151). Det vil si at alle oppslagene i bildebøkene utgjør en tematisk og dramaturgisk helhet (Birkeland et al., 2018, s. 98). Bildebøker omfatter et stort spekter av utgivelser med ulike temaer, fra helt enkle til bøker av høy kunstnerisk og faglig kvalitet (Solstad & Österlund, 2020, s. 7). De er også skrevet fra et spesifikt perspektiv for å formidle visse forståelser av verden, ved å posisjonere leserne mot bestemte betydninger gjennom språk, visuelle bilder og bruk av narrative strategier (Short, 2019, s. 6). De retter seg ofte til både barnelesere og voksenlesere, selv om hovedfokuset er på barneperspektivet (Tunkiel, 2020, s. 32–33).

1. Fugler som støtte for barns eksistensielle utvikling

Seks av bildebøkene har et eksistensielt tema og fremstiller fugler som har en støttende rolle for barnekarakteren i handlingen. Det er bildebøkene Sindre og kråka (Mo & Duzakin, 2012), Fargene som forsvant (Ørbeck-Nilssen & Duzakin, 2017), Første dag for Amina (Leer-Salvesen & Jansen, 2017), Stormfugler (Moursund, 2017), Uppsa (Hodnefjeld, 2021) og Ørn (Grande, 2021).

I Sindre og kråka (Mo & Duzakin, 2012) spiller kråka en viktig rolle i guttens sorgprosess i det gjennomgående narrativet koblet til guttens avdøde far. Samtalene de har og fuglens væremåte fører til at gutten omsider forsoner seg med farens død. I et antroposentrisk perspektiv fremstiller en autoral forteller guttens tanker om kråka, fra å være irritert på den til å bli takknemlig. Kråka fremstilles med antropomorfe egenskaper, som å tilby seg å bli guttens venn. Når gutten har funnet roen i sorgen og opplever at faren brer sine fjærlette vinger rundt ham, ser han fuglen bedre. Da ser han plutselig at kråka ikke er svart, men «mer grå og svart». Han sier da til kråka at «kråker ikke kan snakke», og ber den om å konsentere seg om kun å være fugl. Til det responderer kråka at den tror «dette er begynnelsen på et langt og godt vennskap», og at den og faren er der for ham så lenge han lever. Relasjonen er i utvikling mot likeverdighet ut fra egenart, ved at bildeboka slutter med at kråka er tilbake i treet som en virkelig fugl. Slik fremstilles hovedsakelig en feirende holdning.

Ravnen har i Fargene som forsvant (Ørbeck-Nilssen & Duzakin, 2017) en støttende rolle ved å gi jenta trygghet og håp, når krig er bakteppe, ved å fortelle om hvor fargerikt livet hennes var og igjen vil bli. Fremstillingen av relasjonen mellom ravnen og jenta starter med at jenta (personal forteller) ber moren sin: «Fortell om fuglen.» I et antroposentrisk perspektiv kommer da ravnen ned fra fjellene til jenta om kvelden når hun skal sove. I bildene fremstilles den som mye større enn jenta. Ravnens egenskaper vises i bildene med (usedvanlig) store vinger til å fly med, og verbalteksten legger vekt på at fuglens vinger «brer vingene sine over huset vårt. For å skjule oss mot alle farer». Ved morens fortelling om fuglen fremstilles det at jenta kan kjenne fuglens varme fjær. Ravnen fremstilles ved antropomorfe trekk som å snakke, og å spørre jenta spørsmål og hjelpe henne med å huske tilbake. Den samler vingene tettere rundt henne og stryker vingen over kinnet hennes når hun sier at hun ikke får sove. Fuglens vinger fremstilles til slutt som at det skinner av dem, og med at jenta ser regnbuen og husker alt fuglen sa. Ravnen og jenta fremstilles ikke som likestilte i relasjonen, men fremstilles feirende (utenom jentas forhold til naturen generelt som også viser til ødeleggelser og krig).

Rødstrupen fremstilles (inaktivt) å gi trygghet til jenta i Første dag for Amina (Leer-Salvesen & Jansen, 2017), når hun starter ny i barnehagen, fra et krigsherjet hjemland. Rødstrupen hun finner i blomsterbedet er skadet, noe den autorale fortelleren hentyder at jenta og familien også er. Jenta fremstilles å kjenne igjen fugletypen fra hjemlandet og å kjenne seg igjen i den lille skadede rødstrupen. Slik føler hun omsorg for fuglen, samtidig som hun (som fuglen) trenger tid og støtte for å komme seg igjen etter å være skadet. Ut fra et antroposentrisk perspektiv tas fuglen med inn og legges i en eske, hvor den ligger rolig hele dagen og gir jenta en følelse av trygghet. Selv om rødstrupen ikke har antropomorfe egenskaper, overføres det menneskelige følelser til fuglen og jenta gir den navnet «Stella» (stjerne). Bildeboka har hovedsakelig et antroposentrisk perspektiv, ved at fuglen blir fremstilt som en støtte for jenta i hennes eksistensielle utvikling. Slik fremstilles ikke en likeverdig relasjon, men en feirende holdning. Det understrekes også i et økosentrisk perspektiv at fugler hører til i naturen, og at jenta legger merke til at rødstrupen «er myk og lukter sterk, søt fuglelukt». Det poengteres at både fugler og mennesker blir påvirket av miljøet, og må flykte når det er krig. Fuglers egenskaper fremstilles ved at de har reir, er trekkfugler, kan synge og fly. Ved barnehagedagens slutt våkner rødstrupen og flakser med vingene ut av esken og opp mot himmelen. Det kan bety ut i naturen, eller at den flyr tilbake til der den hører til (og der jenta har sett en lignende fugl).

I Stormfugler (Moursund, 2017) har stormfuglen (en slags sjøfugl) en støttende rolle når jenta flytter til et nytt sted med moren og gruer seg til å starte på en ny skole. Både stormfuglen og jenta fremstilles som at de har «kommet ut av kurs», og slik har noe felles. Sjøfuglen fremstilles med antropomorfe egenskaper som å snakke, og støtter opp om jentas følelser i den vanskelige omstillingen. Det er stormfuglen som tar initiativ til dialog ved å spørre om jenta har falt ut av redet, og viderefører også samtalen. Den spør ut fra sin «fugleverden» og overfører det til jenta. I et antroposentrisk perspektiv, ved en personal forteller, fremstilles jentas perspektiv og ikke en jevnbyrdig relasjon. Jenta overfører sin egen «nebbete» væremåte til fuglen, mens det er slik hun er overfor morfaren. Hun tar fuglen med inn i varmen, og fuglens støtte gjør at hun vil være fuglens «venn for alltid». Det fremstilles som at jenta forstår hvordan fuglen har det, og når stormfuglen dør, sjøsetter hun den derfor på sjøen (i en eske) på antroposentrisk vis. Ved at fuglen forteller at den nesten aldri kjenner noen når den kommer til et nytt sted og bare flyr omkring og ser hva som skjer, gir den jenta mot til å starte på skolen. Når fuglen til slutt dør, kan det være fordi jenta ikke trenger den lenger. Slik fremstilles en feirende holdning, selv om stormen gir sjøfuglen motstand. Et økologisk perspektiv fremstilles når morfaren forklarer jenta at stormfuglen trenger å være i naturen for å overleve.

Kråka blir i Uppsa (Hodnefjeld, 2021) brukt som et bilde på begrepet urokråke, og belyser slik hvordan barnet opplever å stadig ha den på skulderen før det til slutt lærer seg å leve med både fuglen og uhellene. Kråka fremstilles med en dobbeltrolle, ved å representere og være en del av barnet (urokråken) som stadig har uhell, og som en kråke som er venn med og støtter barnet. Barnet er jeg-fortelleren, selv om fuglen og barnet fremstilles i bildene som like høye og gjør det samme som to «menneskevenner». Helt til barnet søler O’boy. Da prøver barnet å skylde på fuglen, mens bildet viser at fuglen går motsatt vei. Fuglen fremstilles med antropomorfe egenskaper, som å snakke. Den klamrer seg fast med klørne, ved fugle-egenskaper, i hodet til barnet. En fisker, som sier at han kan se alle slags fugler, gir barnet råd om at «sånne fugler må man leve med» og viser barnet hvordan det skal klippe fuglens klør og hva slags mat den ikke tåler. Når barnet forstår dette blir forholdet til kråka bedre, og når relasjonen blir mer på fuglenes premisser begynner barnet også å forstå hva fuglen sier og lærer seg fuglespråket. Da gjør de ting sammen, ut fra fuglens egenskaper. Når barnet forstår fuglens egenart, får barnet det bra: «Uppsa og jeg blir bestevenner.» De flyr som fugler kan, og når kråka lærer barnet å fly, får barnet selvtillit. Da sier fuglen at den ikke kan leve uten jenta, som viser at kråka kun kan leve i relasjon til barnet. I et antroposentrisk og problematiserende perspektiv fremstilles kråka som et bilde på barns sårbarhet, ved en likeverdig relasjon i stadig utvikling.

I Ørn (Grande, 2021) er undulatens rolle å vise vei til forandring, ved at når den blir til en ørn blir også gutten modigere i møte med andre barn. I et antroposentrisk perspektiv fremstilles undulaten som guttens bestevenn, ved en autoral forteller. Det er en ujevn relasjon, der vennskapet ikke er på fuglens egne premisser. Dette vises ved at undulaten har fått navnet «Ørn», som betegner en stor og sterk rovfugl. Parateksten viser fugl i bur, som kan gi assosiasjoner til barnet som fanget i sin egen angst fordi gutten foretrekker å være med undulaten fremfor å være med andre barn. Gutten blir imidlertid modigere etter hvert, med støtte fra undulaten når den blir til en ørn. Fuglen er gitt antropomorfe egenskaper, som at den kan svare med et «pip». Undulaten fremstilles også med økosentriske fugleegenskaper som å kunne fly. Når gutten oppdager at fuglen har fløyet ut av vinduet, fremstilles det at han tolker det som at undulaten har fløyet fra ham. Han overfører egne menneskelige følelser til fuglen. Guttens frykt er også personifisert ved en undulat på hodet. Ved at undulaten (som blir en ørn) støtter gutten, settes han fri fra egne begrensninger – fri som fuglen. Slik fremstilles en feirende holdning til fugler.

2. Fugler som bidrar til barns refleksjon og omsorg

De seks andre bildebøkene fremstiller fugler som bidrar til barnekarakterenes forståelse og refleksjoner over dyrenes egenart og naturens mangfold, og også til å gi fuglene omsorg. Det er bildebøkene To i lufta og ein på bakken (Jonsmoen, 2004), Los-Reinert og fuglehospitalet (Mohr & Øien, 2009), Fugl (Aisato, 2013), Luisa & Ugla (Dreyer & Kvaal, 2013), Lukas og spurven (Mjønes & Irgens, 2018) og Anna og fugleproblemet (Berg & Valle, 2022).

I To i lufta og ein på bakken (Jonsmoen, 2004) fremstiller svaleparet som virkelige fugler som forstyrrer katten på gården når de bygger reir og mater ungene sine. Gutten fremstilles å passe på at både fugler, katt og mennesker får leve i et dialogisk forhold til hverandre på gården ut fra sin egenart, selv om gårdskatten ønsker å få tak i fuglene. I et økosentrisk perspektiv fremstilles det hvordan svaleparet bygger reir under låvemønet på gården om våren. Svalene mater svaleungene sine, er aktive og svært flygedyktige, kvitrer «kvittkvitt» og hjertet slår. Gutten har respekt og omsorg for både fuglene og katten. Dette fremstilles når svaleparet en dag krasjer, og svalemor havner på hodet til katten. Da er gutten rask med å redde fuglen fra katten. Slik fremstilles det at gutten får en tettere relasjon til fuglene, og svalene får antropomorfe egenskaper. Slik fremstilles svaleparet til slutt: «så forelska at dei glømte alt som heitte vikeplikt.» Bildet viser et rosa stort hjerte på himmelen med svaleparet som har et rødt hjerte på brystet og mange røde hjerter rundt dem. Bildeboka har et økosentrisk perspektiv og en feirende holdning, samtidig med å belyse de naturlige farene med å bo sammen på en gård.

Sjøfuglene i Los-Reinert og fuglehospitalet (Mohr & Øien, 2009) fremstilles som skadelidende når oljetankeren går på grunn ved kysten, som medfører at det blir store skader på dyrelivet, «spesielt på fuglene». Gutten fremstilles å være bekymret og vise empati for sjøfuglene, som er tilgriset av olje og nesten ikke kan bevege seg. Sammen med familien forsøker han å hjelpe fuglene ved å lage et fuglehospital. Innsidepermen og bildene viser ulike fugler som lever langs kysten, og verbalteksten omtaler både ærfugler, måker, svaner, ender, tjeld og skarv, som blir berørt ved oljesølet. Det er «fordi de får olje på fjærene sine, men også fordi de kan få olje i seg når de pusser fjærene». Slik fremstilles egenskaper ved fuglene, og ved at vannet til vanlig preller av fjærene. Gutten fremstilles å være kjent med det økosentriske naturmangfoldet. Han pleier å mate fuglene, og har erfaring med at de er spesielt sultne etter vinteren. Når han mater dem, klapper han dem forsiktig og snakker til dem. Fuglene legger de i lune kasser og vasker dem med såpevann når fuglene har hvilt noen dager. Noen fugler blir friske og levedyktige, mens de fleste dør. Bildeboka har hovedsakelig et økosentrisk perspektiv ved at fugler beskrives med å være i en årlig syklus og at mennesker og dyr påvirker hverandre. Ved relasjonen fremstilles guttens måte å forstå og ta ansvar for omverden på. Det er imidlertid en problematiserende holdning til menneskeskapt forurensning og at både barn og voksne må bidra til å verne fugler og naturen mot forurensning.

I Fugl (Aisato, 2013) har trekkfuglene rolle som forbilder for jenta, som i mangel på menneskevenner har et stort ønske om å være ute sammen med fuglene. Relasjonen mellom trekkfugler og jenta er preget av jentas refleksjoner over fuglenes egenart, der hun spør om å få være med dem. Det er hennes perspektiv i relasjonen som vektlegges ved autoral forteller. Fuglene svarer på spørsmålet om jenta kan få være med dem, ved å indirekte oppfordre henne til å ønske seg vinger og å kunne fly: «Hadde du bare lignet en fugl og hatt vinger selv så.» Slik får trekkfuglene jenta til å reflektere over fuglers egenart, ved et økosentrisk perspektiv på forholdet mellom natur og mennesker. Fuglene og jenta fremstilles i et dialogisk forhold til hverandre, der hun ønsker å bli lik fuglene. Jenta observerer trekkfuglenes størrelse, utseende og væremåte, som å hoppe lett fra grein til grein, fly oppe mellom skyene, kvitre og flakse med vingene. Det fremstilles også at hun forstår fuglenes trekkmønster. Fuglene fremstilles imidlertid også med antropomorfe egenskaper som å kikke nysgjerrig på jenta, snakke og svare på hennes spørsmål om å få være med dem. Det er ikke en likeverdig relasjon ved at fuglene gir kriterier for hva hun trenger for å være med dem; hun må ha vinger og kunne fly. Dette begrunner fuglene med at hun er for tung til at de kan bære henne. Jentas forestillinger om hvor enkelt det er å fly (som en fugl), kan ses på som et antroposentrisk perspektiv som påvirker hennes ønske om en relasjon med fuglene. Det fremstilles en feirende holdning til fugler, ved at hun så sterkt ønsker å bli en trekkfugl og fly av gårde. Når jenta gjøres mer fugle-lik i relasjonen, som når det begynner å vokse fjær og vinger på kroppen hennes og hun får to svarte øyne og et stort oransje nebb, fremstilles jenta ved å kunne kommunisere og handle som likeverdig med fuglene. «Du ligner en fugl», sier trekkfuglene da, og forteller slik at kriteriet er oppnådd for å være sammen med dem. Både illustrasjoner og tekst fremstiller at jenta er lykkelig når hun endelig er blitt en fugl i den nye relasjonen.

Ugla har i Luisa & Ugla (Dreyer & Kvaal, 2013) rolle som bestevenn og motsetning til jenta. I et økosentrisk perspektiv fremstilles ugla og jenta i et dialogisk forhold til hverandre. De bor i naturen i toppen av et tre, som ugler gjør. Ugla fremstilles med sine egenskaper, som at den flyr, har fjør, er våken om natten, har krokete nebb, varme vinger og kan sitte på greiner. Ugla er imidlertid ikke gitt en egen «stemme», siden det er jentas indre konflikt om det er mulig å være venn med en ugle som belyses. Vennskapet mellom jenta og ugla fremstilles av jenta, som personal forteller. Selv om det er jentas følelser som vektlegges, fremstilles ugla (med sine egenskaper) med å bidra til at hun reflekterer over at både mennesker og fugler hører hjemme i naturen, med sine ulike egenskaper, utseende og væremåte. Jenta spiller fele og ugla flakser med de store vingene sine. I et antroposentrisk perspektiv har ugla fått navnet «Ugla». Fuglen fremstilles også med antropomorfe egenskaper som å snakke og trøste jenta, når hun er usikker på om deres vennskap er akseptabelt. Tross ulikheter er det likevel savnet etter fuglens vennskap og egenskaper som gir jenta mot til og forståelse for at ulikhetene ikke står i veien for vennskapet deres. Slik fremstilles relasjonen som en sammenfiltring ved at relasjonen er i en prosess, gjennom jentas forståelse. Det fremstilles et feirende, økosentrisk perspektiv, selv om det er basert på jentas refleksjoner over at det ikke finnes grenser for vennskap.

I Lukas og spurven (Mjønes & Irgens, 2018) har spurven en inaktiv rolle, der gutten og familien hans gir den omsorg når den er skadet. De beskytter den mot farer, som familiens katt, før den kan fly ut i naturen igjen. I et økosentrisk perspektiv fremstilles guttens empati og omsorg for den «lille» spurven, og også forståelse og ansvar for fuglen. Ut fra en menneskelig forståelse tar de spurven med inn i huset, gir den omsorg og prøver å verne den for katten sin. Spurven enser imidlertid ikke alt kaoset katten lager for fuglen og familien. Når fuglen har kommet seg etter å ha fløyet på vinduet, fremstilles fuglen klar til å bruke egne egenskaper til å fly ut av vinduet, og tilbake ut i naturen. Da setter den seg på en grein igjen. Omsorgen gutten og familien gir er ikke til sin egen «vinning», men for å verne spurven mot katten og hjelpe den ut i naturen igjen. Det er slik et økosentrisk perspektiv på fugler, ved gjentakelse i to parallelle narrativ, selv om omsorgen gis ut fra en antroposentrisk forståelse. Fremstillingen kan betegnes som noe problematiserende, ved at mens fuglen ligger med lukkede øyne ligger spenningen i om katten vil ta fuglen, og feirende når spurven etter omsorgen fremstilles ved antropomorfe egenskaper som at den «nikker med hodet og flyr sin vei».

I Anna og fugleproblemet (Berg & Valle, 2022) fremstilles fuglene som offer for jentas katt, som fører til at jenta forsøker å redde fuglene. I et økosentrisk perspektiv fremstilles jentas empati med dyr, der hun prøver å verne fuglene mot rovdyr. Hennes forståelse fører imidlertid til en innblanding i dyrenes egenart og biologisk mangfold, der hun må reflektere over dyrenes egenart og naturens mangfold. Bildeboka starter med jentas oppdagelse av at katten hennes er et rovdyr – både i bilde og verbaltekst. Bildet viser at katten har tatt mange fugler tidligere også. Jenta unnskylder kattens væremåte til fuglemammaen, og prøver å beskytte fuglene fra katten. Hun prøver å lokke fuglene inn i et fuglebur, slik at fuglene ikke kan bygge reir i trærne. Hun sager også ned både greiner og stamme, og raserer både epletrær, ripsbusker og hekk. Det fremstilles slik både et antroposentrisk og økosentrisk perspektiv på relasjonen mellom fugler og barnekarakteren i bildeboka, selv om det ikke er til jentas egen «vinning». Det fremstilles ikke som en likeverdig relasjon, men jentas prosess med å ta ansvar og forstå (ved hjelp av en gutt) at det er plass til alle i naturen, både fugler, katt, andre dyr og mennesker, og at alle kan leve sammen når de tar hensyn til hverandre ut fra ens egenart. Det fremstilles slik et problematiserende perspektiv på relasjonen dyr–mennesker i bildeboka.

Oppsummering av bildebokanalysen

De tolv bildebøkene i utvalget fremstiller alle relasjoner mellom fugler og barn, i hverdagssituasjoner som kan være gjenkjennelige og skape nysgjerrighet hos barn. Det varierer hvor naturtro fuglene fremstilles i bildebøkene, og barnekarakterene er ulikt fremstilt som aktive barn med nær tilknytning til naturen de er omgitt av. Analysen viser at seks av bildebøkene (Sindre og kråka, Fargene som forsvant, Første dag for Amina, Stormfugler, Uppsa og Ørn) er knyttet til et eksistensielt tema, ved at fuglene har en støttende rolle i relasjonen med barnekarakteren som opplever utenforskap og eksistensielle utfordringer. Fuglene i bildebøkene fremstår ofte knyttet til eller som støtte til barnas modning, utvikling og danningsprosess. I disse bildebøkene (utenom Første dag for Anima) fremstilles fuglene med antropomorfe egenskaper, som å snakke. Slik gis fuglene mulighet til å være i dialog med barnekarakterene, støtte dem i deres eksistensielle utvikling, til å bli modigere i samspill med andre og å finne veien inn i fellesskapet. Fuglene fremstilles altså mer som en støtte for barn, enn som virkelige fugler med egne egenskaper. Ved at fuglene får menneskelige egenskaper eller evner, belyser fuglene ulike tema som kan være viktige for barn. Det fremstilles også menneskers antakelser om fuglers tanker og følelser. Det som kjennetegner disse bildebøkene, er at de oftest fremstiller et antroposentrisk perspektiv og en feirende holdning på relasjonen mellom fugler og barnekarakter. I fire av bildebøkene er ikke fuglene likeverdige kommunikasjonspartnere, mens i to bildebøker (Uppsa og Sindre og kråka) utvikler relasjonen seg etter hvert til å bli mer likeverdig der fuglens egenart kommer mer frem. De andre seks bildebøkene (To i lufta og ein på bakken, Los-Reinert og fuglehospitalet, Fugl, Luisa & Ugla, Lukas og spurven og Anna og fugleproblemet) er i stor grad preget av en mer helhetlig tenkemåte om natur, ved at barnekarakterene er omgitt av og tilbringer tid i naturen med fugler. Bildebøkene har dyrevern og forurensning som tema, og fuglenes rolle er tilsynelatende å gi barnekarakterene mulighet til ny forståelse, refleksjon og erkjennelse over dyrenes egenart og det biologiske mangfoldet. Barnekarakterene fremstilles å vise forståelse, respekt og omsorg for fuglenes egenart. Det finnes også noe mer fakta om fuglenes liv gjennom skiftende årstider i disse bildebøkene, selv om de også fremstiller menneskers antakelser om fugler. Bildebøkene fremstiller et økosentrisk perspektiv, med innslag av antroposentrisk perspektiv. Det er både et feirende forhold mellom fugler og mennesker, og en mer problematiserende fremstilling av at naturen selv kan være farefull og at menneskeskapt miljøforurensning gjør at fugler må kjempe for å overleve. Det antydes at fugler og mennesker har mye til felles. I disse bildebøkene fremstilles fuglene å ha like stor verdi som barnekarakterene, selv om de i fire av bildebøkene ikke er likeverdige kommunikasjonspartnere. I to bildebøker (Fugl og Luisa & Ugla) er relasjonen imidlertid i utvikling, der fuglene er gitt antropomorfe egenskaper som å snakke, og det oppstår en sammenfiltring enten ved at barnekarakteren blir fugl-lik (Fugl) eller ved en anerkjennelse av ulik egenart (Luisa & Ugla) i relasjonen.